Montebellorittet

I går gikk startskuddet for mitt første forsøk i NC Maraton på noen år. Var spent på hvordan kroppen ville fungere, og gledet meg til å sykle et ritt med teamet. Vi har et sterkt lag, og ambisjonene var høye.

Jeg følte meg ikke helt topp opp den første lange stigningen, men satt greit med i teten. Ganske hard posisjonskamp i bunn av bakken tok litt ekstra krefter, men så fort vi fikk splittet feltet var det greit å sitte med i en jevn fart. Greg og Thomas var råsterke opp klatringen, og Greg stakk avgårde med klatreprisen. Rett etter bakken går løypa over i et terrengparti, og i syretåka havnet jeg på feil side av en liten splitt i gruppa. Vi var en 3-4 mann som kom ut av skogen 15 sek bak teten, og fikk jobbe hardt de neste, raske kilometerne for å komme tilbake. Resten av den første runden gikk relativt kontrollert, og jeg fokuserte mest på å kjøre billig og få i meg godt med mat(kan man kalle energigel for mat?) og drikke. Thomas sliter med et brudd i fingeren og må dessverre stå av etter det neste terrengpartiet. Vi er fortsatt i overtall med 2 mann i tetgruppa på 10, og Greg ser sterk ut.

27059787072_e3e188ba18_o

Rett før klatreprisen

Ut på runde 2 klinker Greg til og får en god luke på grusen. Jeg ligger godt framme i gruppa og nøytraliserer alle forsøk på å gå etter han. Tenker i mitt stille sinn at dette begynner å se bra ut. Halvveis gjennom det lengste terrengpartiet setter gruppa stor fart, og vi tar igjen Greg. Jeg føler meg lett og fin, og koser meg litt ekstra når vi må løpe de mest tekniske kneikene. Får litt vibber til CX 🙂 Inn i det nest siste tekniske partiet får Fredrik Edin fra Sepura en liten luke, og jeg går etter. Føler meg veldig bra, og er nesten uanstrengt oppe på hjulet hans. Like før jeg tetter luka kjenner jeg det jeg ikke vil kjenne. Krampe. Blir nødt til å sette meg opp og vente på gruppa bak mens jeg prøver å både massere låret og vispe rundt på lette gir. Setter meg inn i fronten av gruppa og blir med ned det siste terrengpartiet, etter litt pause føles lårene bedre. Opp den siste klatringen legger jeg meg i front og pusher et jevnt høyt tempo, akkurat innenfor hva jeg kan gjøre uten at krampa setter seg igjen. Føler meg ganske sterk, og ser at flere i gruppa i sliter. Da kjenner jeg neste følelse jeg helst ikke ville oppleve. Flatt bakhjul. Må av sykkelen og inn med luftpatron, mens gruppa forsvinner i det fjerne. Tilbake på sykkelen prøver jeg febrilsk å kjøre meg opp igjen, men på veien dit hekter jeg med en rytter jeg prøver å passere og går på snørra på flatmark. Blir liggende på bakken med krampe i låret en liten stund, før jeg til slutt setter meg resignert på sykkelen og triller ned til mål på en 10. plass. Greg satt med gruppa inn og ble 6 i spurten.

13256465_10154307620083534_6167232584979847261_n

Alle de tøffeste gutta!

Kjørte på Circo Volante i dag, og den var helt rå i stigningene. Skikkelig respons i sykkelen. Byttet fordekk på fredag etter alt regnet, og med Rocket Ron kunne jeg trygt gi full gass nedover også.

Alt i alt er det er kult å kjenne seg sterk utover rittet, men det er litt surt å ikke få noe igjen for arbeidet. Neste helg venter Terrengsykkelrittet, og jeg er revansjelysten!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s